Sosial dumping, menneske-handel og norsk hykleri?
Dette anbefaler kv.no's lesere
debatt
KV skriver på lederplass 14. juli at et forbud mot tigging vil være å «angripe symptomene i stedet for problemet». Ja, hva er «problemet», KV?
Svaret er selvsagt fattigdommen, men da underforstått liksom alle andre steder enn i Norge, Oslo og for eksempel Kragerø.
Norge har i disse dager, uansett, fått en tabloid, sosialpornografisk medieagurk midt i fleisen. Det skjer saker og ting – i Oslo! I ny skrivende stund, 24. juli, mens vi venter på Godot eller OL, alt ettersom, er leiren på Årvoll i Oslo blitt forlatt.
Dette «romfolket», i svære, dyre, nyere kassebiler, som nå landet midt i Sommer-Oslo, i Tromsø og i Trondheim, virker for øvrig nærmest bestilt og betalt av organisasjonen Folk er Folk. Ingen av de rundt 500.000 fattigdefinerte i Norge kjører rundt i svære, flotte, nye kassebiler.
«Romfolket», og sekretær Bjønnulv Evenrud, lever kanskje i den villfarelsen at i Norge tjener alle minst en million kroner i året? Det ville nok da være en nyttig lærdom og erfaring for «romfolket», og hr. Evenrud, å få Nav-hjelp til økonomisk sosialstønad og leve som en helt vanlig fattig husholdning i Norge, Oslo, Bergen, Skien eller Kragerø, noen år fremover?
Er dette, bevisst eller ikke, en ny form for sosial dumping à la «la oss nå dumpe de fattige i verden på dørstokken til Norge, et av verdens rikeste land» eller er det kanskje en ny form for (kriminell) menneskehandel? Når ikke engang «et av verdens rikeste land» greier å fjerne fattigdommen – i sitt eget land, har vi sannelig et problem!
Det norske hykleriet: Aldri har vi vel i Norge fått høre så mange svulstige bordtaler om «verdighet, åpenhet, demokrati og kjærlighet» som i det året som er gått siden 22. juli 2011.
Når samtlige offentlige aktører lirer av seg de samme klisjeene og frasene, har vi også et problem. Og så skal det plutselig visstnok også være blitt lov å være sint i Norge?
Jeg sitter her og lurer på om ikke denne undertrykkelsen av sinne og sosial og annen dypereliggende frustrasjon i Norge, er en del av det problemet vi snart må forholde oss seriøst til som land og samfunn. Problemene Norge har å forholde seg til finnes kanskje ikke bare i «Langtvekkistans»?
The Dark Knight Rises: Jeg sitter nå også her og lurer å hva slags mennesker og filmskapere det er, spesielt i USA, som lager slike grusomme, paranoide, psykotiske, schizofrene og sinnssyke science fiction-filmer som den som nå, i skrivende minutt, skal vises på kinoer i Norge.
Hvilke følelsesmessige og dypereliggende behov tilfredsstiller slike filmer når folk en masse lar seg rive med som gale? Hvem er egentlig denne svarte knekten, dere? Og når slår den til igjen?
Dette er ikke et hypotetisk spørsmål, det har allerede skjedd – i vårt eget lille lykkeland! Og likevel er det mange som fremdeles mener og innbiller seg at Anders Behring Breiviks «Knights Templar» er en syk fantasi?
Vally Vegge, skribent
