Rødgrønn miljøpolitikk

debatt

17. januar i år ble oljeindustrien tildelt det største antall utvinningstillatelser noensinne på norsk sokkel. Dette rimer ikke med festtalene fra Solheim og Stoltenberg.

Og måten det gjøres på er kritikkverdig: Hele den norske sokkelen blir nå behandlet i henhold til den gamle TFO-ordningen (tildeling i forhåndsdefinerte områder). Denne var i sin opprinnelse ment for Nordsjøen. Ved å anvende TFO på hele sokkelen, snikinnfører olje- og energidepartementet en ordning som medfører at man kan dele ut utvinningstillatelser i hopetall helt suverent uten å ta politiske, miljømessige eller demokratiske hensyn.

Fagfolk og en samlet miljøbevegelse har gjentatte ganger prøvd å banke vett inn i hodet på våre ansvarlige, foreløpig uten resultat. Her trengs tydeligvis trykk fra en bred opinion i tillegg, myndighetene vil helst holde skjult framgangsmåten i denne saken.

Alle vet at klimagassutslippene må ned, likevel får landets største forurenser økt tilgang til olje og gass. Ille nok i seg selv, men spesielt ille er det at disse forekomstene befinner seg i noen av våre mest sårbare områder. Det ser nå ut til at det velsignes leteboring på feltet Nordland V, rett sør for Lofoten, Vesterålen og Senja. Videre venter utvinning i Arktis, et område dagens teknologi ikke er skikket for.

Og hvor er myndighetene i forhold til andre energikilder? I flere år har vi fått høre den samme plata om at de fornybare energikildene sol og vind ennå ikke er økonomisk konkurransedyktige i forhold til fossil energi. Helt feil! De gamle regnestykkene holder ikke lenger:

Oljeselskapenes leteboringer på norsk sokkel subsidieres av den norske stat med 70–80 prosent av kostnadene. Dette hører vi aldri noe om når man sammenligner med alternative energikilder.

I 2008 innførte regjeringen klimakvoter i stedet for CO2-avgift for oljeselskapene. Dermed sparer oljeindustrien over en milliard kr i året. Det er betydelig billigere for oljeselskapene å slippe ut klimagasser i dag enn det var for 4 år siden. Utviklingen skulle jo gått andre veien. Den norske staten opplyser ikke borgerne sine om dette. Nobelprisvinneren i økonomi Paul Krugman hevdet samme år at bensinprisene burde ligget på minst 25 norske kroner per liter for å betale de reelle kostnadene det fossile drivstoffet påfører oss. Vi hører ikke noe om dette fra norske myndigheter, men vi hører fra Giske at vi ikke har råd til å holde liv i waferproduksjonen på Herøya, selv om det bare er et tidsspørsmål før solindustrien eksploderer verden over.

Det er underlig at enkelte norske miljøbedrifter fritt kan herjes med av kapital- og markedskreftene uten hjelp fra den norske stat, mens oljenæringa altså subsidieres så det kviner. Noen av oss tror det ligger en agenda bak. Samtidig opererer Oljefondet som ren børsspekulant – også mot norske bedrifter – fritatt fra demokratisk kontroll. Det er tydeligvis rødgrønn økonomisk politikk å la fondets forvaltere drive på i full frihet – der blant annet oppkjøp av handlegater i London og Paris synes viktigere enn å støtte framtidsrettede norske virksomheter.

Arvid Slettebakken

Kragerø Venstre