Supplement til det offentlige

Hjelpebehovet i samfunnet er større enn det offentlige klarer å ta hånd om. Ettersom andelen eldre øker, trengs flere villige hender. Dette skaper press på tjenestetilbudene. Følgelig må kravene til hjelpebehovet settes på riktig, forsvarlig nivå.

@Ledertekst2:Behovet for assistanse kan absolutt være subjektivt vurdert. Vi mennesker er forskjellige i vår innstilling til selvhjulpenhet og egne muligheter. Dermed er det mange eldre eller hjelpetrengende som ikke når helt opp i de «offentlig» tilgjengelige tilbudene. I tillegg ønsker mange av flere årsaker en mer lettvint hverdag.

Utviklingen de siste tiårene har dermed åpnet et marked for alternative former for hjelpetilbud. Noen initiert av myndighetene selv, som Frivillighetssentralene. I 1990 inviterte daværende sosialminister en rekke organisasjoner til idédugnad om hvordan framtidige omsorgsoppgaver kunne løses. Dette ble startskuddet for dannelsen av de lokale «møteplassene».

Også andre typer tilbud har man sett en framvekst av. Et av de seneste lokale eksemplene omtales i dagens KV. Ekteparet Anne-Berit Bekkevik og Steinar Sørhaug har opplevd et behov for hjelp til å gjennomføre dagligdagse gjøremål. Det ga dem ideen til å starte en egen «hjelpesentral», hvor ingen oppgave synes verken for liten eller for stor.

Disse tilleggene til offentlige tilbud er det delte meninger om i de politiske partiene sentralt. Foruten det rent prinsipielle om at Staten skal sørge for denne typen tjenester, ser en del en risiko i at det bare blir de som har råd til det, som får de beste tjenestene.

Risikoen for klassedeling i samfunnet må naturligvis tas på alvor. Samtidig må det erkjennes at et større og bredere samarbeid mellom offentlige og private aktører om samfunnsoppgavene, er nødvendig for å opprettholde velferdsmål.