Rusten herre rocket Portør

Det var en relativt fullsatt hage som møtte Ole Paus da han entret scenen hos Portør pensjonat denne lyse sommerkvelden. Han åpnet konserten med kjente og kjære «Mitt lille land» før han med noen velplasserte kommentarer fikk dratt i gang latterbåndene hos publikum, og satte med det stemningen for det som skulle bli en lun aften.

Den aldrende herren har med årene fått et rikholdig repertoar å ta av, og det visste han å benytte til fulle. Her kom gamle slagere som «Innerst i sjelen», «Merkelige Mira» og «Ikke gjør som mora di sier», men også nyere materiale som den spesialskrevne sangen for Haiti-ofrene – «Den stilleste timen.»

Satire

Det ble også rom for den satiriske «Sangen om Carl Ivar», som visstnok var ønsket av en publikummer i forkant av konserten. Ikke overraskende fikk den hyttefolket, som i stor grad har tilhørighet i hovedstaden, til å humre, når den ble aktualisert i sammenheng med tittelkarakterens ordførerkandidatur.

Mellom, og iblant midt i sangene serverte Ole Paus både vittigheter og mer alvorlige linjer. Til «Den tøffeste gutten i himmelen» fikk publikum den sørgelige historien om tidligere Puls- og Beat-redaktør Tore Olsens bortgang, mens for eksempel «Elverum» på nær sagt stand-up-vis fikk sitt pass behørig påskrevet allerede før nidvisen ble spilt.

Covret Cohen

Publikum visste å sette pris på begge deler. Og ved et par anledninger var det tilløp til spontan applaus. Det fikk han også av det noe uventede mellomspillet med «I en sofa fra Ikea» i siste del av den forsinkete fødselsdagshilsenen til dronningen: «Åh Sonja».

Denne ble så etterfulgt av latterliggjøring av bluesens iboende føleri, før Paus selv tok føleriet til helt andre høyder med sin svært egne bittersøte versjon av Leonard Cohens «Halleluja». Konserten ble så avrundet med en flott hyllest til Grethe Kausland gjennom avslutningslåten fra revyen de laget sammen, men dessverre aldri rakk å spille.

Ole Paus’ voksne sjarm kledde både omgivelser og publikum, som hygget seg vel i den rustne herrens selskap. Og det så ut til at det var gjensidig.

Aslaug Olette Klausen